Vi har vært å besøkt en gravrøys på Ravnåsen i Larkollen.
-Dette ser kanskje bare ut som en haug av steiner for mange. En haug med steiner som er lagt over en eller annen person som var viktig i området i en primitiv alder av historien. Men denne røysen forteller oss så mye mer enn som så. Så med denne artikkelen vil vi presentere hvor mye kunnskap vi faktisk har fått av disse glemte og skjulte røysene rundt om i vårt land. Denne er fra bronsealderen – Vikingtidens krybbe.
-Av Egil Mikkelsen-
Gullspenne fra bronsealderenLarkollen, Rygge, Østfold
Enspennende dugnad. Gull Dette magiske ordet som kaller på
fantasien. Høres det under en arkeologisk unddersøkelse, kommer mediafolk snart løpende og store avisoverskrifter tas fram.
Nå skal det da også ærlig innrømmes at det edle metallet, gullet, når det dukker fram fra jorda, setter hjerteslagene adskillige takter opp, selv hos gamle garvete arkeologer og de mest innbitte teoretikere i faget.Men denne historien begynte uten tanke på
gull. -På årsmøtet i Larkollen Vel våren1984 ble det reist forslag om å restaurere en gravrøys på
Vardefjellet, eller Furutoppensom fjellet også kalles, rett øst for Røeds hotell i Larkollen. Vellets medlemmer ville gjøre arbeidet på
dugnad og ønsket i den forbindelse sakkyndig veiledning i hvordan arbeidet skulle gripes an. Røysa var kraftig ødelagt og hadde mistet mye av
sitt preg av gravrøys.Et slikt initiativ måtte Universitetets Oldsaksamling selvsagt støtte. Rygge historielag hadde allerede gjort en
henvendelse om å få restaurert en lignende gravrøys et annet sted i Larkollen, og nå kunne vi samordne disse arbeidene og lage en større dugnad i helgen 15.-16. september 1984.
Den gravrøysa det her er snakk om, ligger på det høyeste punktet på Vardefjellet, 51 meter over dagens havnivå, på en del av gården Støtvik store i Rygge, Østfold. Den har vært kjent i lang tid og ble sist registrert ved de arkeologisk-topografiske registreringene i Rygge i 1974. Tom Bloch-Nakkerud beskrev da røysa slik:
«Røys av middels og for det meste stor rundkamp. Steinene er utkastet og av barn bygget til borganlegg i en slik grad at gravrøysens karakteristiske trekk er borte. Mengden av stein tilsier imidlertid at anleggets størrelse har stemt overens med den flotte beliggenhet».På tross av ødeleggelsene og røysas utseende i dag, er det ikke tvil om at det her opprinnelig har ligget en gravrøys, en røys av en type vi gjerne kaller bronsealderrøyser. I Rygge-boka er steinene på Furutoppen oppfattet som om de skriver seg fra to gravrøyser, med diameter på 6 og 12 meter (Johansen,E 1957: 143), men det kan like gjerne være rester av en stor utkastet gravrøys.
Steinene fra røysa har vært brukt til å bygge opp en varde. Her har det vært trigonometrisk punkt helt til i dag.
Under den andre verdenskrig var det skyte stilling her, og steinene fra røysa og varden ble brukt til denne. Senere har stedet vært en yndet lekeplass for barn. Før restaureringen var røysa svært uregelmessig.
Steinene fra røysa har vært brukt til å bygge opp en varde. Her har det vært trigonometrisk punkt helt til i dag.
Under den andre verdenskrig var det skyte stilling her, og steinene fra røysa og varden ble brukt til denne. Senere har stedet vært en yndet lekeplass for barn. Før restaureringen var røysa svært uregelmessig.
Den målte 18, 5 meter i lengden nord-sør og 10,5 meter øst-vest. På åsens høyeste punkt på det stedet som ble ansett for å være omtrent midt
i den opprinnelige bronsealderrøysa, sto et stort furutre.
Det måtte dessverre felles under det videre arbeidet. Her i midten var det lite stein; fjellet under kunne sees flere steder.
Og så dette tynne blikket; -det er jo gylden gult. Bronse blir grønn når den ligger i jorden. Det er bare gull som beholder sin naturlige gyldne farve.
-Det er gull! – Det er gull fra bronsealderen! Jeg roper det ut og kjenner det går ilinger gjennom kroppen av begeistring. Finneren og de andre i dugnadsgjengen kommer løpende til. Jeg forteller, og de får del i min begeistring. Det lurer likevel fortsatt en aldri så liten tvil.
Det måtte dessverre felles under det videre arbeidet. Her i midten var det lite stein; fjellet under kunne sees flere steder.
Mye stein var rast utover de bratte skråningene i øst og vest en del også mot nord. Særlig i sør var steinene brukt til å legge opp skytestillinger og til annen «byggevirksomhet». Til dugnaden lørdag møtte omkring 15 mennesker av begge kjønn og forskjellig alder og med den driftige formannen Sigrid Sandsberg i spissen ble det en strabasiøs dag med mangt et tungt løft; noen tonn stein ble flyttet og lagt opp i en mer regel messig rund røys.
Det er ofte vanskelig å vite hvordan gravrøyser opprinnelig har sett ut og hvordan de igjen bør framstå etter restaureringen særlig når de er så ødelagt som røysa på Furutoppen var det imidlertid ikke så mange muligheter i dette tilfellet:røysa måtte ha ligget på åsens høyeste punkt. Den bratte hellingenmotøst og vest sattegrensene fordiameteren:8-9meter. Dermed var det bare å få bygget opp den finekuppelformete profilen og den regelmessig runde omkretsen.Dunaden går med liv og lyst. I skråningen utenfor røysa på østsiden holder Bjørn Aker på å kaste stein inn i røysa. Fra jorda mellom noen mindre steiner plukkerhanfram noeavmetall. Han kaster det bort til meg som står 3 4 meter borte med kommentaren:«Er dette en kapsel av noe slag eller hva kan det være?»…. Jeg står med et ovalt hvelvet blikkstykke i håndflaten. Fram fra bakhodet henter jeg glimt av tidligere syn; mønstre jeg har sett før i museer i Danmark, Sverige og i Oslo. Dette er bronsealder.
Og så dette tynne blikket; -det er jo gylden gult. Bronse blir grønn når den ligger i jorden. Det er bare gull som beholder sin naturlige gyldne farve.
-Det er gull! – Det er gull fra bronsealderen! Jeg roper det ut og kjenner det går ilinger gjennom kroppen av begeistring. Finneren og de andre i dugnadsgjengen kommer løpende til. Jeg forteller, og de får del i min begeistring. Det lurer likevel fortsatt en aldri så liten tvil.
Vi må undersøke funnstedet nærmere og se om det er mer å finne der. Grave-skjea kommer fram, og restaureringen blir forvandlet til en liten utgravning av det mest spennende slaget.
Det må da være mer gull å finne her Og det er det. Like etter stikker· det fram en gulltråd, stadig mer gulltråd, og bronsebiter som det er viklet gulltrådomkring. Nå får vi se det: bronsen er grønn, mens gullet er nesten like gyldent. -Så kommer det neste ovale gullblikket frem, nå også med noe av bronseskåla under bevart. Enda flere bronsestykker med gulltråd viklet omkring finner vi før stedet erklæres som tomt for funn. Jeg er ikke lenger i tvil: Det vi har funnet er restene av en bøylespenne eller en såkalt brilleformet spenne» fra yngre bronsealder figur.2.
Jeg vet at det ikke tidligere er funnet slike spenner med gullblikk og gulltråd i Norge; funnet er det første i sitt slag her i landet. -Jungeltelegrafen går og mediafolkene kommer stormende: lokalradioen og avisene.
C 24664, Moserød,Bjølsen randlistøks -per. I
Det setter ny fart i dugnaden. For hver stein som løftes opp, venter en å finne en ny gullspenne, eller noe annet spennende. Men det ville være for mye å forlange. Det ble ikke flere funn. Da klokken nærmet seg 18, var det meste av røysa flyttet på plass, og alle kunne gå slitne,
men fornøyde hjem og føle at de ikkebare hadde utført et godt stykke fornminnevern, men også hadde vært med på spennende Norgeshistorie. I avisene mandag kan vi lese om «Oppsiktsvekkende funn på Larkollen», «Gullspenne fra bronsealderen» og «Enestående bronsealderfunn i Rygge» Men nå, fra øyeblikkets spenning og gullets forjettelse til den kulturhistorien funnet fra Støtvik forteller, eller rettere sagt; som spennen gir oss anledning til å fortelle.
Gullfunn i norsk bronsealder
Vår spenne fra Larkollen er den 20. gullgjenstanden fra norsk bronsealder (Marstrander 1977); med
andre ord er den en sjelden fugl og en kjærkommen tilvekst.Gullet kom første gang til Norge i bronsealderen, nærmere bestemt i slutten
av eldrebronsealder, periode Ill. Alle de eldste gullsakene er funnet i Rogaland og på Lista, og det er spiral ringer og armringer som dominerer. I yngre bronsealder kommer flertallet av funnene fra Sørøst-Norge og Trøndelag, og fortsatt er armringer og armbånd vanligst.
Av alle de tidligere 19 funnene er det bare 3 som ikke er arm smykker: stykker av gullblikk fra en grav på Karmøy, en liten gullbarre fra Hemstad, Stange, Hedmark og et lite gullstykke innsatt i en halsring av bronse fra Hamang i Bærum (Marstrander1977), fig. 4.
Også i denne henseende er Larkollen-spennen unik, -det er den førstespennen med gullblikk i Norge, fra bronsealderen.Spennen faller ellers fint inn i sin tid, periode av bronsealderen, ved at dette varden desidert mest gullrike perioden av bronsealderen, både i Norge (op.cit.) og i
Sør-Skandinavia Gensen 1983:57,60). I Øst-Norge er det fra før kjent tilsammen 5 gull gjenstander fra 3 forskjellige funn (Besseberg, Idd, Østfold; Hamang, Bærum, Akershus og Hemstad, Stange, Hedmark), alle fra perioden lik som Larkollen-spennen. Ettavarmbåndene fra Hemstad har også andre trekk felles med vår spenne. Det er laget av tynt gullblikk bøyd inn over en kjerne av bronse (Marstrander 1977:47-48).
De tre gullgjenstandene fra Hemstad og det fra Besseberg er laget av en legering, såkalt«Urnenfeldergold», som er kjent i Sentral-og Nord-Europa i yngre bronsealder, bl.a. i Niedersachsen, Belgia og Schleswig-Holstein og den sørvestlige delen
De tre gullgjenstandene fra Hemstad og det fra Besseberg er laget av en legering, såkalt«Urnenfeldergold», som er kjent i Sentral-og Nord-Europa i yngre bronsealder, bl.a. i Niedersachsen, Belgia og Schleswig-Holstein og den sørvestlige delen
av det nordiske bronsealderområdet, foruten i Irland.En analyse av spennen fra Larkollen viser at den er laget i følgende legering:
gull (Au) -80%
sølv(Ag) -17%
kobber (Cu) -3%
gull (Au) -80%
sølv(Ag) -17%
kobber (Cu) -3%
Marstrander oppgir det gjennomsnittlige innholdet av sølv i gullsaker fra yngre bronsealder funnet i Norge til 17 , av kobber 6,4 .
Dette svarer til den materialgruppe som Hartmann (1970) kaller NINC som også kalles «Urnenfeldergold» (Marstrander 1977: 48-49). Larkollen-spennen passer også inni denne gruppen (sml. op.cit. Tab.3).Hvilke av de ovennevnte områder i Europa gullet til vår spenne er kommet fra, må imidlertid stå åpent. Vi må imidlertid anta at det er gullet i en form for råmateriale som er kommet til Skandinavia og at det er her, f.eks. i Vest-Sverige spennen er utformet. Liksom i Sør-Skandinavia, kommer det meste av gullet i Norge i eldre bronsealder fra graver, i yngre bronsealder fra depotfunn (op.cit). Vi skal se nærmere på funnforholdene ·for de 11 funnene med tilsammen 13 gjenstander av
gull fra yngre bronsealder: Funnet i en fjellkløft, fjellsprekk 3 funn. Funnet i en stein-jordhaug funn. Funnet i myr funn. Funnet i jord funn. Funnet i en geillfunn. Funnet i en grøftlfunn. Funnet i kanten av en gravhaug funn. Ingen av disse funnene kan sies å komme fra sikre graver, de fleste peker nokså entydig mot å være depotfunn. Et par av dem kan likevel muligens stamme fra graver.
Det gjelder en armring fra Leiknes, Hemme, Sør-Trøndelag, funnet i en steinhaug; dessuten det omtalte funnet fra Hemstad i Stange, funnet i kanten av en gravhaug, like ved fot kjeden. I gravhaugen ble det funnet en rakekniv fra periode IV av bronsealderen,foruten flere gjenstander fra eldre jernalder. Det antas at gullsakene kommer fra et om rotet gravfunn (Johansen, Ø.1981:81 .pennnBøylespennen) fra Larkollen har bevart store deler av de to skålene av gull og større deler av rammeverket omkring disse. De delene som mangler, er i første rekke den bøylen som har bundet de to skålene sammen, samt nålen som har vært festet til bøylen.Fig.5
Trolig har hele grunnformen til spennen vært laget av bronse: underlaget i skålene,rammene omkring disse, bøylen og nåla. I dag er en del avden ene skålen av bronse bevart. Den er 0,9 mm tykk og uten ornering. Over dette bronseunderlaget er det lagt ovale skåler av tynt gullblikk, tykkelse 0,3 mm. Gullblikkskålene, som nå er skadet og de formert, har sannsynligvis vært omtrent like store. Største diameter er 6,6 cm, diameteren vinkel rett på denne er ca 5,3 cm.
Disse målene kan, på grunn av skadene, avvike noen millimeter fra opprinnelige mål. Gullblikkskålene er ornert i en form for pressblikkteknikk. Bånd og spiraler karakteriserer ornamentikken.Begge skålene har et tredobbelt bånd, med riflete linjer, uten ender. Det er en åpning i dette båndet på begge skålene,mot det stedet der bøylen har vært festet. På den ene skålen er det midt på to spiraler som går utfra den innerste linjen i båndet. Inn mot stedet for bøylefestet er det på denne skålen en «M-lignende» figur med opprullete ender. På den andre skålen er partiet nærmest bøylefestet ødelagt, men herfra og inn mot midten går det to parallelle linjer som begge ender i en spiral vendt fra hverandre. Ornamentikken er altså noe forskjellig på de to skålene. Gullblikkskålene er brettet innover de underliggende bronseskålene; det vises på ett sted på den ene skålen. Bretten er inntil 4 mm bred og har tjent til å holde gull-og bronseskålene sammen. Gjennom denne bretten er det laget fire små hull på hver av skålene, plassert ved bøyel festene, overfor disse og tilnærmet vinkelrett i forhold til dem, motstående hverandre. Det ser ut til at det har vært tilsvarende hull i bronseskålene, som har ligget inne i bretten av
Disse målene kan, på grunn av skadene, avvike noen millimeter fra opprinnelige mål. Gullblikkskålene er ornert i en form for pressblikkteknikk. Bånd og spiraler karakteriserer ornamentikken.Begge skålene har et tredobbelt bånd, med riflete linjer, uten ender. Det er en åpning i dette båndet på begge skålene,mot det stedet der bøylen har vært festet. På den ene skålen er det midt på to spiraler som går utfra den innerste linjen i båndet. Inn mot stedet for bøylefestet er det på denne skålen en «M-lignende» figur med opprullete ender. På den andre skålen er partiet nærmest bøylefestet ødelagt, men herfra og inn mot midten går det to parallelle linjer som begge ender i en spiral vendt fra hverandre. Ornamentikken er altså noe forskjellig på de to skålene. Gullblikkskålene er brettet innover de underliggende bronseskålene; det vises på ett sted på den ene skålen. Bretten er inntil 4 mm bred og har tjent til å holde gull-og bronseskålene sammen. Gjennom denne bretten er det laget fire små hull på hver av skålene, plassert ved bøyel festene, overfor disse og tilnærmet vinkelrett i forhold til dem, motstående hverandre. Det ser ut til at det har vært tilsvarende hull i bronseskålene, som har ligget inne i bretten av
gullblikk. Rammen består som nevnt av bronsekjerne. Rundt denne er det viklet gulltråd som helt dekker kjernen. Bronsekjernen er rund, diameter 5 mm og med en U-formet fure på innsiden, laget som anlegg for skålene som dermed kunne trykkes på plass i rammene. Skål og ramme har i tillegg trolig vært festet med metalltråd av gull eller bronse gjennom hullene i skålene. Det er spor etter festestedene i rammene, i form av små glipper mellom gulltrådene på innsiden av dem. Det ble funnet 5 deler av bronsekjernen. Tre av dem hang sammen med
gulltråd. De tre, sammen med et annet stykke, antas å høre til den ene halvdelen av spennen, det siste stykket til den andre halvdelen.
Gulltråden som har vært brukt, er flat, 1,0 mm bred og 0 3-0 4 mm tykk. Deler av gullbeviklingen er i dag revet opp og ble funnet vaser eller som løse ender. Sannsynligvis har bøylen mellom det odelene av spennen vært festet til bronserammen rundt skålene, men det neppe vært viklet gulltråd omkring festepartiene. Anslagsvis mangler da ca.10 cm av den gulltrådbeviklete rammen rundt den ene skålen og 2,5-3 cm av den andre. De to ovale halvdelene av bøylespennen, inkludert skålene og rammen omkring, har da hatt diametere på ca 7,9 cm (største) og 6,3 cm (minste). Disse målene plasserer «Larkollen-spennen» i nært selskap med spennene fra Kjeldås,Sande i Vestfold og fra Hamang, Bærum Akershus,med største diameter på henholdsvis 9 og 7,9 cm. I totallengde måler de 16 og 16,2 cm.
Det er på dette grunnlag delene av vår spenne er tegnet i forhold til hverandre i fig.5. Der er plasseringen av den manglende bøylen antydet med stiplete linjer. Vår spenne kan derfor med temmelig stor sikkerhet sies å ha vært ca. 16 cm lang.
Utfra de paralleller vi skal referere i det følgende, kan vi antyde at vår spenne trolig har hatten bøyle som var omviklet med gulltråd, på samme måte som rammen rundt skålene.
Det kan også den innerste delen av nålen har hatt mens den ytre delen, ved spissen, snarere har vært belagt med gullblikk (sml.fig.6).
Oldeberg (1933:102flg.) har diskutert nærmere forslag til hvordan gullblikkspennene har vært produsert. Hanmen er bl.a. at gullblikket har vært presset over en ornert bronsespenne. Siden bronseunderlaget både på Larkollen-spennen og andre tilsvarende spenner ikke er ornert,
Oldeberg (1933:102flg.) har diskutert nærmere forslag til hvordan gullblikkspennene har vært produsert. Hanmen er bl.a. at gullblikket har vært presset over en ornert bronsespenne. Siden bronseunderlaget både på Larkollen-spennen og andre tilsvarende spenner ikke er ornert,
må dette ha skjedd over andre matriser, kanskje en annen bronsespenne med samme ornamentikken. Det er i alle tilfeller interessant å se hvordan mange av bronsespennene har de samme detaljene i orneringsmåten som gullblikkspennen vår. Rammene omkring skålene, som
på bronsespennene fra periode V som regel er støpt i ett med skålene, imiterer tydelig gulltrådbeviklingen på gullblikkspennene. Det kan tyde på at det var gullblikkspennene som i stor grad anga trenden imot eretningene for de langt vanligere bronsespennene.
Som vi har sett er vår spenne ornert med tre dobbelte båndformete linjer.
Slik ornamentikk kjenner jeg på følgende spenner fra periode V:SHM6753, Skeby sn., Våstergotland (Oldeberg 1933, fig. 135)SHM
Paralleller til Larkollen spennen
Bøylespenner ornert med gullblikk er en meget sjelden oldsak form. Foruten Larkollen-spennen, er det bare kjent 6 eksemplarer: 2 fra Sverige, 2 fra Danmark og 2 fra Niedersachsen, Vest-Tyskland (Zimmermann 1976), fig. 6a-f:
l. Håga, Bondkyrka sn., Uppland, Sverige. Gravfunn («Kung Bjorns hog»). PeriodeIV.Fig. 6a.
2.Saxtorp sn., Ronnebergshd.,Skåne, Sverige. Depotfunn. PeriodeIV.fig. 6b.
3.Harridslevgaard, Skovby sn.Odense amt, Danmark. Depotfunn. PeriodeIV.Fig.6c.
4. Flemløse sn., Baaghd.,Odense amt, Danmark. Depotfunn. Periode V .Fig. 6d.
5.Emmendorf, Kr. Uelzen, Niedersachsen, Vest-Tyskland. Depotfunn. Periode IV/V. Fig. 6e.
6. Flogeln, Kr. Wesermiinde, Niedersachsen, Vest-Tyskland. Depotfunn. Periode IV(-IV /V). Fig. 6f.
I tillegg er det kjent 5 bøylefibler med gulltråd viklet omkring bøylen: to fra Fyn, de tre andre fra nord-tyske områder.
Også disse funnene kommer for største delen fra depoter, men gravfunn med slike spenner kjennes også.
Alle dateres til bronsealderens periode IV, liksom flertallet av spennene med gull blikk nevnt ovenfor (Zimmermann1976: 8-9).
Det er med andre ord bare 2-3 spenner med gullblikk som kan dateres til periode V (en tidlig del av perioden) eller overgangen mellom periodene IV og V. De øvrige spenner med en form for gullornering (blikk eller tråd) er fra periode IV av bronsealderen. Larkollen-spennen er til sammenligning en spennetype som er typisk for periode V, når vi tar utgangspunkt i ornamentikken. Trolig må denne spennen være den aller yngste av dem vi kjenner ornert med gull, og den eneste helt typiske periode V-spennen.
De i alt 7 gullblikkspennene vi nå kjenner, har alle forskjellig ornamentikk på skålene. Nærmest hverandre står spennene fra Saxtorp og Flogeln, begge med et bølgeeller slangemønster som det dominerende trekk, mens Harridslevgaard-spennen har en bue av flere mindre buer på hver skål. Spennen fra Håga og Fremløse har begge ornamentikk dominert av mange konsentriske sirkler på hver skål, mens Emmendorf spennen dels er dekorert med konsentriske sirkler, dels med slangelignende mønstre.
Rammen omkring gullblikkskålene har på alle spennene vært beviklet med gulltråd. Spennene har få eller ingen paralleller blant tilsvarende bronsespenner (sml. Zimmermann1976:9, Oldeberg 1933), unntatt Emmendorf-spennen, som har fellestrekk
med en serie spenner fra Skandinavia (Oldeberg 1933: fig. 117-124).-til sammenligning erdet en rekke nære paralleller i bronse til spennen fra Larkollen. Disse kalles av Oldeberg (op.cit.:134flg.): spenner ornert med båndformete figurer innskrevne i hverandre, fra bronsealderens periode V. I 1933 var det kjent 36 spenner av denne typen, 29 stk. eller 80% av disse var funnet i Sverige, vel 8% (3 stk.) var funnet i Norge, bare 2 var fra Danmark og 1 fra Pommern (Oldeberg op.cit.), fig. 7.
Hovedområdet er Vest-Sverige, med landskapene Vastergotland (9 stk. eller 25%), Bohuslan (5 stk.) og Varmland (5 stk.) som de dominerende (op.cit.: fig. 104). I Norge er det siden kommet til ytterligere en spenne. De fire spennene herfra er: C 16251, Lislebyfjellet, Fredrikstad, Østfold. Depotfunn med bøylespenne, 2 hengekar, kupa og halsring. Fig. 9a, fig. 10.
C 31077, Kjeldås, Sande, Vestfold. Depotfunn ?) med bøylespenne. Fig. 9b.
C 5093, Hamang, Bærum, Akershus. Depotfunn med bøylespenne og halsring. Fig. 8.
C 16615, Lom, Oppland. Depotfunn med 2 bøylespenner 1 fra periode VI) og celt.Fig.9c.
————————————————————————————————————
Utenom disse spennene er det bare en annen fra periode V, men den har en annen ornamentikk (C 7106 Kamfjord, Sandar, Vestfold), fig. 9d. Nevner vi også fire bøylespenner fra periode IV, fra det store depotfunnet fra Nystad, Gjerpen, Telemark, har vi nevn alle 10 bøylespenner fra norsk yngre bronsealder. Alle spennene av bronsestammer fra depotfunn (Ø. Johansen 1981). Gruppen som Larkollen-spennen tilhører stilistisk, har to eller tre dobbelte båndformete linjer innskrevet i hverandre; ofte er den innerste en enkel linje.
————————————————————————————————————
Utenom disse spennene er det bare en annen fra periode V, men den har en annen ornamentikk (C 7106 Kamfjord, Sandar, Vestfold), fig. 9d. Nevner vi også fire bøylespenner fra periode IV, fra det store depotfunnet fra Nystad, Gjerpen, Telemark, har vi nevn alle 10 bøylespenner fra norsk yngre bronsealder. Alle spennene av bronsestammer fra depotfunn (Ø. Johansen 1981). Gruppen som Larkollen-spennen tilhører stilistisk, har to eller tre dobbelte båndformete linjer innskrevet i hverandre; ofte er den innerste en enkel linje.
Som vi har sett er vår spenne ornert med tre dobbelte båndformete linjer.
Slik ornamentikk kjenner jeg på følgende spenner fra periode V:SHM6753, Skeby sn., Våstergotland (Oldeberg 1933, fig. 135)SHM
12799, Våsterlosa, sn., (Ostergotland op.cit., fig. 137)C 16615, Lom, Oppland op.cit., fig. 139) B 9902, Fangel s., Odense amt Broholm 1953, fig. 161)Fra periode VI også et par eksempler på de 3-dobbelte båndformete linjene. Den videre parallellføringen mellom Larkollen-spennen og tilsvarende bronsespenner vanskelig gjøres av ødeleggelsene, spesielt av den ene gullblikkskålen på vår spenne. Tolkningene av ornamentikken er beskrevet i det foregående,setegningen fig.5. De største likheter synes det å være til spennene fra Lislebyfjellet, Østfold og Hamang, Akershus, foruten spenner fra Våstergotland, Halland, Bohuslån og Vårmland (Oldeberg193 3 :13513 7). Sammenfattende kan vi slå fast at
Larkollen-spennen tilhører en østnorsk gruppe på i alt 5 bøylespenner fra bronsealderens periode V. Bare vår spenne er i gullblikk, de øvrige er i bronse. Denne gruppen er igjen nært knyttet til en i hovedsak vestsvensk gruppe bøylespenner av bronse fra samme periode, med kjerneområde i Våstergotland (sml.Baudou 1960:76).
I den gruppen er det ikke kjent gullblikkspenner. På Fyn i Danmark finner vi også likhetstrekk, dels på en bronsespenne, dels ved at det er det eneste området av Danmark hvor det er funnet gullblikkspenner av den typen vi her studerer. Skikken
Larkollen-spennen tilhører en østnorsk gruppe på i alt 5 bøylespenner fra bronsealderens periode V. Bare vår spenne er i gullblikk, de øvrige er i bronse. Denne gruppen er igjen nært knyttet til en i hovedsak vestsvensk gruppe bøylespenner av bronse fra samme periode, med kjerneområde i Våstergotland (sml.Baudou 1960:76).
I den gruppen er det ikke kjent gullblikkspenner. På Fyn i Danmark finner vi også likhetstrekk, dels på en bronsespenne, dels ved at det er det eneste området av Danmark hvor det er funnet gullblikkspenner av den typen vi her studerer. Skikken
med å lage gullblikkspenner finner vi også i Niedersachsen, Vest-Tyskland på overgangen mellom periode IV og Vavbronsealderen, men ornamentikken der er anderledes. Likheter som her er påvist tyder på kontakter mellom områdene. Hvilke former for kontakt det kan være snakk om, vil jeg drøfte nærmere i slutten av artikkelen.
Grav- eller offerfunn?
Jeg har innledningsvis fortalt hvordan spennen ble funnet. Den lå mellom jord og stein utenfor selve gravrøysa,ca. l,5 meter øst for den østre siden av den etter restaureringen og ca. 6 meter ØNØ for antatt sentrum av røysa.
Før restaureringen var det også flere større steiner her i skråningen, over funnet,men det er usikkert om røysa opprinnelig har strukket seg så
langt ut. I tilfelle har spennen ligget helt i utkanten av den. Spennen var en del skadet da den ble funnet (fig. 2), og flere deler manglet, deriblant bøylen mellom skålene og nåla som har sittet her. Dette, sammen med beliggenheten av funnstedet, er jeg tilbøyelig til å tolke som følger: et er et gravfunn vi har for oss. Spennen har vært en del av gravgodset i en grav inne i røysa. Ved senere ødeleggelser er steiner kastet utover og spennen har fulgt med. En slik tolkning kunne synes rimelig. Vi hadde allerede da vi startet restaureringsarbeidene i Larkollen sagt at det var en bronsealder røys vi skulle ta fatt på.
Det er jo vanlig å datere slike enkeltliggende ås røyser langs kysten til bronsealder (f.eks.E.Johansen 1974:84-85; 1957:64). En del av deltagerne var nok kanskje skeptiske til en så gammel datering; for mange var stedet først og fremst en varde. Men spennefunnet satte en stopper for denne tvilen. I en annen ås røys av samme slaget, på Vardeåsen under Evje i Rygge, er det funnet to gravkamre, hvert med en gravurne med brente bein. Det må tolkes som brannbegravelser fra yngre bronsealder (E.Johansen 1957:64). Johansen mener det er over 50 gravrøyser fra bronsealderen i Rygge op.cit. :63). Hvor vanlig er det egentlig med gravfunn fra bronsealderen i røyser? Fra hele Øst-Norge kjenner vi 16-17 sikre gravfunn fra røys som inneholder metallsaker. De dekker alle perioder av bronsealderen, unntatt den siste.
Det er jo vanlig å datere slike enkeltliggende ås røyser langs kysten til bronsealder (f.eks.E.Johansen 1974:84-85; 1957:64). En del av deltagerne var nok kanskje skeptiske til en så gammel datering; for mange var stedet først og fremst en varde. Men spennefunnet satte en stopper for denne tvilen. I en annen ås røys av samme slaget, på Vardeåsen under Evje i Rygge, er det funnet to gravkamre, hvert med en gravurne med brente bein. Det må tolkes som brannbegravelser fra yngre bronsealder (E.Johansen 1957:64). Johansen mener det er over 50 gravrøyser fra bronsealderen i Rygge op.cit. :63). Hvor vanlig er det egentlig med gravfunn fra bronsealderen i røyser? Fra hele Øst-Norge kjenner vi 16-17 sikre gravfunn fra røys som inneholder metallsaker. De dekker alle perioder av bronsealderen, unntatt den siste.
Flest er det fra periode Ill med 7 graver (41) ,det er 4 fra per.IV,3 funn er datert til periodeIV V,mens ett funn er satt til sikker periode V (sml. Ø: Johansen 1981).Det siste funnet er fra Anerød, Idd i Østfold og består av sverd/ dolk og en dobbelt knapp av bronse (C 25632 a-b).
Det ble funnet i et gravkammer i en ås-røys ved Ørsjøen. Ett av gravrøysfunnene fra periode IV/Var også fra Østfold: en kniv funnet på Østgård i Berg (C15579). I de to andre samtidige gravfunnene, begge fra Vestfold, er det funnet 2 kniver og 2 dobbeltknappet i det ene, en rakekniv i det andre. Det er med andre ord overveiende små gjenstander, trolig alle fra brannbegravelser,vi kjenner fra graver i røyser fra periode IVV og V. Begravelser i gravrøyser (ås-røyser), har vært den vanligste gravskikken i Øst-Norge,både i periode IV/V, V og i bronsealderen sett under ett (Ø. Johansen1981,fig.6). Eller skjenner vi ett sikkert og ett usikkert gravfunn fra haug fra periode V,begge fra Hedmark. Det første inneholdt en kniv, det andre to armbånd og en barre av gull.Det eneste flatmarks gravene med metallsaker fra perioden kommer begge fra Østfold og består av henholdsvis en stangknapp (C 29144) og en armring (C 33815) b). Det er også her den enkle branngravskikken som dominerer. Ingen av gravene fra østnorsk bronsealder har gitt funn av bøylespenner eller andre fibeltyper (op.cit.: Tab. 3). De bøylespennene vi kjenner herfra, er alle funnet som depoter. Går vi til Danmark, er også der de aller fleste bøylespennene fra periode V funnet i depoter. H.C. Broholm (1946) oppgir 25 funn med bøylespenner til å være depotfunn, mens 3 skulle skrive seg fra gravfunn.
I tillegg kommer 5 miniatyr bøyelspenner, (vanligvis fra urnebranngraver i haug).
Baudou (1960: 116) regner bare ett av funnene med større bøylespenner som sikkert gravfunn. Det kommer fra Asnæs, Ods hd. på Sjæl-land, Danmark (Broholm 1946: grav 1062). Av de 36 bøylespennene av bronse som tilhører samme hovedtype som Larkollen-spennen, er 2 3 oppgitt å komme fra depot funn, 3 er løsfunn, ingen oppgis å være sikre gravfunn (Oldeberg1933).Vi har allerede nevnt hvilke funnkategorier de 6 tidligere kjente bøylespennene med gullblikk fra periode IV-V tilhører: det er 4 sikre depotfunn, ett sikkert gravfunn og ett usikkert funn.
Gravfunnet er fra den såkalte «Kung Bjorns hog» i Håga, Uppland, etrikt funn fra periode IV,medflere gullgjenstander, sverd, rakekniv, knapper etc., foruten bøylespennen med gull blikk og gulltråd (Almgren1905).Vi skal se litt nærmere på det usikre gravfunnet.
Det er her snakk om den gullblikkdekorerte bøylespennen fra Fremløse sn., Banghd.Odense amt, på Fyn.Denhar tilhørt Frederik VII’s samling (nr. 5641). Om den er det opplyst: «F.ved at rive Jord i Nærhedenafen Høj sammen med Urneskaar» (Bro-holm 1946:94, grav 1118).
Det er likhetstrekk med funnforholdene her og ved vår spenne fra Larkollen. Enda et funn skal omtales her med lignende funnforhold. Det er ett av i alt tre gullfunn fra østnorsk bronsealder, nemlig det fra Hemstad i Stange, Hedmark, med et armbånd og et fragment av et annet, begge med gullblikk, foruten en liten gullbarre, fra periode V. Disse tingene ble funnet sammen i kanten av en gravhaug.
I tillegg kommer 5 miniatyr bøyelspenner, (vanligvis fra urnebranngraver i haug).
Baudou (1960: 116) regner bare ett av funnene med større bøylespenner som sikkert gravfunn. Det kommer fra Asnæs, Ods hd. på Sjæl-land, Danmark (Broholm 1946: grav 1062). Av de 36 bøylespennene av bronse som tilhører samme hovedtype som Larkollen-spennen, er 2 3 oppgitt å komme fra depot funn, 3 er løsfunn, ingen oppgis å være sikre gravfunn (Oldeberg1933).Vi har allerede nevnt hvilke funnkategorier de 6 tidligere kjente bøylespennene med gullblikk fra periode IV-V tilhører: det er 4 sikre depotfunn, ett sikkert gravfunn og ett usikkert funn.
Gravfunnet er fra den såkalte «Kung Bjorns hog» i Håga, Uppland, etrikt funn fra periode IV,medflere gullgjenstander, sverd, rakekniv, knapper etc., foruten bøylespennen med gull blikk og gulltråd (Almgren1905).Vi skal se litt nærmere på det usikre gravfunnet.
Det er her snakk om den gullblikkdekorerte bøylespennen fra Fremløse sn., Banghd.Odense amt, på Fyn.Denhar tilhørt Frederik VII’s samling (nr. 5641). Om den er det opplyst: «F.ved at rive Jord i Nærhedenafen Høj sammen med Urneskaar» (Bro-holm 1946:94, grav 1118).
Det er likhetstrekk med funnforholdene her og ved vår spenne fra Larkollen. Enda et funn skal omtales her med lignende funnforhold. Det er ett av i alt tre gullfunn fra østnorsk bronsealder, nemlig det fra Hemstad i Stange, Hedmark, med et armbånd og et fragment av et annet, begge med gullblikk, foruten en liten gullbarre, fra periode V. Disse tingene ble funnet sammen i kanten av en gravhaug.
I samme haug ble det også funnet en rakekniv av bronse fra periode IV og flere gjenstander fra eldre jernalder. Det tolkes av Øystein Johansen som et «omrotet» gravfunn (Ø. Johansen1981, sml. Marstrander 1977). En bøylespenne av bronse fra periode V eller VI, funnet i Stenbro, Silte
Dette tolkes som et depotfunn (Hansson 1927: 93,134, Pl.27og 42).Vi kjenner altså tre funn fra periode IV V med gjenstander dekorert med gull eller gullblikk og ett med en bøylespenne av bronse fra periode V VI som er funnet likeutenfor gravhauger eller røyser, inkludert Larkollen-spennen. De tre første kan tolkes som utkastete gjenstander fra ødelagte gravanlegg; det siste er etter sin gjenstands sammensetning åpenbart et depotfunn. Eller, er det kanskje ikke så skarpe skiller mellomgrav-og depotfunn? .. Depotene kan også oppfattes som gravgods, lagt ned ved en seremoni som del av begravelses ritualene. Det skjedde en endring av eldre bronsealders gravutstyr side i forbindelse med overgangen til
lik-brennning, da det ikke ble plass til alle smykkene i gravurnen (Hundt 1955; Kristiansen 1974:26).
på Gotland fortjener også oppmerksomhet når vi vil forsøke å tolke funnomstendighetene for Lar-kollen-spennen. Spennen ble funnet sammen med 7 hals ringer og 15 armringer i et hengekar, i kanten av en stor røys, i høyde med jordoverflaten.
Dette tolkes som et depotfunn (Hansson 1927: 93,134, Pl.27og 42).Vi kjenner altså tre funn fra periode IV V med gjenstander dekorert med gull eller gullblikk og ett med en bøylespenne av bronse fra periode V VI som er funnet likeutenfor gravhauger eller røyser, inkludert Larkollen-spennen. De tre første kan tolkes som utkastete gjenstander fra ødelagte gravanlegg; det siste er etter sin gjenstands sammensetning åpenbart et depotfunn. Eller, er det kanskje ikke så skarpe skiller mellomgrav-og depotfunn? .. Depotene kan også oppfattes som gravgods, lagt ned ved en seremoni som del av begravelses ritualene. Det skjedde en endring av eldre bronsealders gravutstyr side i forbindelse med overgangen til
lik-brennning, da det ikke ble plass til alle smykkene i gravurnen (Hundt 1955; Kristiansen 1974:26).
Vanligvis ble depotene lagt ned i stein-urner, fjellsprekker, myrer osv. Kanskje kan de også være lagt ned ved foten av en gravhaug eller-røys?
I Sør-Skandinavia er det kjent flere eksempler på at depotfunn erlagt sekundært ned i gravhauger (Ørsnes 1958). Hvis en slik tolkning skulle være aktuell i vårt tilfelle, blir det nesten uten mening å diskutere om Larkollen-spennen skal tolkes som et gravfunn eller et depotfunn: I begge tilfelle kan den oppfattes som en gave til den døde i røysa. Om gravgaven er blitt lagt inne i røysa eller like utenfor er vi ikke i stand til å avgjøre med sikkerhet. Det at spennen er en del ødelagt og og enkelte deler mangler, tyder imidlertid på at det kanskje helst er snakk om en gjenstand kastet ut fra en grav inne i røysa.
I Sør-Skandinavia er det kjent flere eksempler på at depotfunn erlagt sekundært ned i gravhauger (Ørsnes 1958). Hvis en slik tolkning skulle være aktuell i vårt tilfelle, blir det nesten uten mening å diskutere om Larkollen-spennen skal tolkes som et gravfunn eller et depotfunn: I begge tilfelle kan den oppfattes som en gave til den døde i røysa. Om gravgaven er blitt lagt inne i røysa eller like utenfor er vi ikke i stand til å avgjøre med sikkerhet. Det at spennen er en del ødelagt og og enkelte deler mangler, tyder imidlertid på at det kanskje helst er snakk om en gjenstand kastet ut fra en grav inne i røysa.
Bøylespenner og bronsealderens drakt og smykkesett
Når depotfunnfra yngre bronsealder av mange oppfattes som gravgods, er det bl. a. fordi mange av dem inneholder faste sett av gjenstander bestemt for en person,feks. kvinnens smykkesett. Et komplett sett består i Sør-Skandinavia av henge kar, ku.pa, halsring, 2 arm spiraler og fibelbøyle spenne) Baudou 1960:122). Ingen av de norske depotfunnene inneholder noe komplett sett som dette. Nærmest kommer depotet
fra Lislebyfjellet i Fredrikstad, Østfold, med henge kar, ku.pa, halsring og bøyle spenne, fig. 10. Ellers er Hamang-spennen funnet sammen med en halsring, ens penne fra Kamfjord, Sandar, Vestfold er funnet sammen med henge kar.
Av dette må vi kunne antyde at en burde ha ventet å finne flere større bronsegjenstander sammen med Larkollen-spennen hvis den skulle ha kommet fra et depotfunn. Videre må vi kunne si at sannsynligheten for at spennen er en gave til en gravlagt kvinne er svært stor. Men også som gravgave burde vi kunne ventet flere gjenstander enn denne ene rikt dekorerte gullblikkspennen. Med en så ødelagt gravrøys som det vi sto overfor på Vardefjellet på Støtvik, må vi imidlertid regne med at ting er gått tapt. Det har vært framsatt mange forslag til rekonstruksjon av bronsealderens drakt. Den danske eike-kiste gravene har gitt oss bevarte drakter fra eldre bronsealder, men vi har belegg for at denne draktskikken fortsatte uendret gjennom yngre bronsealder, bl. a. gjennom noen små bronse statuetter funnet fra periode IV og V. Her skal nevnes et rekonstruksjons forslag framsatt av Kristian Kristiansen (1974:27 flg.). Etter hans mening har kvinnens draktsett i yngre bronsealder bestått av tre elementer:l. Egtved drakt bestående av snoreskjørt og blusesefig. (11).
2. Et smykkesett, som kunne variere med alder og status.
3. Et overstykke båret som en hel drakt, til bruk når været og årstiden gjorde det nødvendig (ikke av bildet på fig .11).
2. Et smykkesett, som kunne variere med alder og status.
3. Et overstykke båret som en hel drakt, til bruk når været og årstiden gjorde det nødvendig (ikke av bildet på fig .11).
I siste tilfelle har bøylespennen, som har sittet på brystet, trolig vært dekket av hele drakten. Det antyder i alle fall slitasje som er påvist på slike spenner op.cit.). Det skal legges til at dennedrakt-og smykkeskikk var knyttet til det øvre sosiale skikk i bronsealder samfunnet.
Bronsealdermiljøet i Rygge
Rygge og tilgrensende ytre deler av Østfold tilhører de mest funnrike og sentrale bronsealderområder i Øst-Norgese (Ø. Johansen 1981: fig.
16og 17), fig. 12. Mest tallrike er gravrøysene. Erling Johansen regnet i 1957 at det var kjent over 50 av dem fra bronsealderen i Rygge. Nesten alle ligger høyt og fritt oppe på åsryggene, ikke akkurat der folk bodde, men langs den viktigste ferdselsveien, sjøen og leia opp langs Oslofjorden (E.Johansen 1957:63-65). Det passer godt også med beliggenheten av gravrøysa på Vardefjellet: Den ligger høyt og fritt, med en praktfull utsiktut over Oslofjorden.
Det er ting som tyder på at slike bronsealderrøyser, spesielt de med navnet «Varde», har vært brukt som sjømerke langt tilbake i tiden (E.Johansen 1979). Disse røysenes økonomiske og sosiale bakgrunn og den bosetningen de skal knyttes til, må vi likevel trolig søke lenger inn i landet;på sandjorda mellom åsene lenger inne, eller kanskje helst inne på selve Raet, den store morenen som krysser Rygge fra SØ til NV.
Fra Rygge kjenner vi følgende gjenstander av bronse fra bronsealderen etter E.Johansen (1957:68 flg., Ø. Johansen 1981:189),fig. 13a-e.
Det er ting som tyder på at slike bronsealderrøyser, spesielt de med navnet «Varde», har vært brukt som sjømerke langt tilbake i tiden (E.Johansen 1979). Disse røysenes økonomiske og sosiale bakgrunn og den bosetningen de skal knyttes til, må vi likevel trolig søke lenger inn i landet;på sandjorda mellom åsene lenger inne, eller kanskje helst inne på selve Raet, den store morenen som krysser Rygge fra SØ til NV.
Fra Rygge kjenner vi følgende gjenstander av bronse fra bronsealderen etter E.Johansen (1957:68 flg., Ø. Johansen 1981:189),fig. 13a-e.
C 40, Rekkestad under Bjølsen halsring wendelring) – per. VI
C 15578, Gipsen del av grepspissverd – per. V
C 8163,Hoggenes celt -per. V/VI
Kalium –celt -per. V/VI
Kalium –celt -per. V/VI
C 24664, Moserød,Bjølsen randlistøks -per. I
C1359, Mellom Roer -dolk -per. IV
De to første funnene kan skrive seg fra depotfunn, de tre neste er løs-funn, mens det siste skal være et gravfunn (op.cit.).
Selv om funnet er gjort, ikke i Rygge, men innen for grensen til nabokommunen Våler, må vi også trekke inn det fine depotfunnet fra Østenrød øya i Vansjø (publisertavErling og Øystein Johansen i Viking 1983). Der kom det for dagen to henge kar og en kupa fra periode V av bronsealderen. Det antas at dette funnet skal knyttes til Ra-gårdene i Rygge og Råde (E. Ø .Johansen 1984). Med unntak av øksa fra Moserød, er alle de andre bronsesakene fra Rygge fra yngre bronsealder, med periode V som den rikeste; nettopp den perioden vår gullspenne også skriver seg fra. Mens bronsefunnene i Rygge i første rekke er knyttet til Raet, er redskaper og våpen av bergart og flint funnet mer spredt.
Skafthulløkser, flint dolker og -sigder er de van
ligste oldsaks former fra bronsealderen. Disse er faktisk mer tallrike i de ytre deler av kommunen enn i Rabygdene. Her finner vi et landskap karakterisert av fjellknauser, omgitt av lett dyrket sandjord. Strandlinjen gikk 10-15 meter høyere enn i dag i bronsealderen, og en lang, smal fjord strakte seg inni landet. I dette landskapet er det funnet uvanlig mange dolker og sigder av flint, med 32flint sigder i ett stort depot, funnet på et jorde ved Urstadmyr, som det mest imponerende, og forøvrig det største av sitt slag i landet (Johansen,E1957:57). Rabygdene er det flest skafthulløkser.
Noen av disse oldsakene av flint og bergart er fra sen-neolitisk tid, men mange av dem skriver seg også fra bronsealderen, først og fremst fra dens eldre del. de ytre og midtre deler av Rygge er det også kjent en del fangst boplasser fra bronsealderen. Hvordan skal vi beskrive bosetningen og samfunnsforholdene i Rygge i bronsealderen på grunnlag av disse fornminner og funn? .. Det er temmelig sannsynlig at både Gipsen og Bjølsen har vært etablerte gårder i bronsealderen, kanskje også Kalium, Roer og Hoggenes. Storgårdene har ligget langs skråningene av Raet, hvor betingelsene for jordbruk var gode (Johansen,E1957:72).
Her var nok den politiske makten også konsentrert. Det er vanlig å anta at samfunnet i de metallbrukende deler av Øst-Norge i bronsealderen var organisert som hierarkisk oppbygde høvdingedømmer (Johansen,Ø.1981:160). Hvor store disse har vært i utstrekning, er vanskelig å si.
Har det f.eks vært flere små høvding dømmer i Østfold, eller representerer bronsefunnene på og utenfor Raet i Østfold som helhet en slik sosial og politisk enhet? Kanskje har f.eks Bjølsen vært en høvdinggård i bronsealderen?
Er det høvdingkvinnen derfra som har vært gravlagt i røysapå Vardefjellet i Larkollen og fått med seg gullspennen?
Spørsmålene er mange, men vanskelige å besvare. I de ytre deler av Rygge ser det ut
Er det høvdingkvinnen derfra som har vært gravlagt i røysapå Vardefjellet i Larkollen og fått med seg gullspennen?
Spørsmålene er mange, men vanskelige å besvare. I de ytre deler av Rygge ser det ut
til at befolkningen har tilhørt et noe lavere trinn på rangstigen innenfor høvding dømmet. Her har ikke bronse eller gull vært oppnåelige statussymboler; en flint dolk fikk klare seg.
Men også her var det gårder, trolig mindre, basert på jordbruk, men med fangst og fiske som viktige deler av økonomien. Gullspennen fra Larkollen markerer med andre ord den høyeste status i et komplisert og velutviklet bronsealdersamfunn i Rygge. Dette samfunnet var langt fra isolert. Det sto i kontakt med andre samfunn og sosiale enheter i et komplisert nettverk der mote og statusvarer ble forflyttet over store avstander.
Bronsen og gullet kan ha vært med gift ved giftermål eller det kan ha vært gaver som ble gitt fra en høvdingslekt til en annen.Vanlige «handelsvarer» var dette neppe. Gjennom et slikt nettverk av kontakter må gullet ha vandret fra Mellom-eller Vest-Europa. Kanskje har selve spennen så blitt laget et sted i Vest-Sverige og så til slutt kommet i jorda i Rygge inntil den ca 2700 år senere ble funnet ved restaureringen
av høvdingkvinnens grav.
VEOR 